Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig er ensom. På en måte er jeg det. Iallefall så lenge jeg bor her hjemme, fordi jeg har ingen venner som bor her lengre. Bare bekjente. Som jeg ikke har hatt så mye kontakt med de siste årene, så dermed kan jeg ikke helt forvente at de skal ta seg tid til å gjøre ting sammen med meg. Spesielt siden de fleste av dem er opptatt med barn, egen familie i tillegg jobb. Så de jeg egentlig har her er den nærmeste familien min. Som er greit for nå, men jeg tviler på at jeg blir boende her så alt for lenge. Trangen til å flytte er iallefall kjempesterk.

Men samtidig så er jeg egentlig ikke så ensom. For selv om jeg ikke har så mange venner her, så har jeg det. Venner altså. De er bare spredt utover landet, så det er ikke så ofte jeg får se dem. Men likevel har vi kontakt. I mindre eller større grad, og oftere i noen perioder enn i andre. Så egentlig så er jeg ikke ensom. Jeg har bare ikke så alt for mange å være sammen med. Kanskje det forandrer seg den dagen jeg virkelig får en fast jobb. Det er iallefall lov til å håpe.