Haven’t meet you yet.   2 comments

Av Michael Bublè, nydelige sangen. Har vært hekta på den siden torsdagen til tross for at den har vært på en av Spotify listene  mine ganske lenge nå. Den går meg håp. Eller ikke håp, men jeg bare sitter og tenker ‘aaah, kanskje en gang til meg også’ når jeg hører på den.

Akkurat nå merker jeg også at jeg har veldige problemer med å finne ut hva jeg skal ha på meg på jobb i morgen. Vi har nesten nettopp fått jobb tskjorter, så overdel er ikke noe problem. Men det er så varmt inne på jobben, uavhengig om det er 20 eller 12 grader ute. Så jeg vil aller helst unngå vanlig bukse. Aller helst vil jeg ha short på meg, og det skal gå bra. lallefall de dongerishortsene jeg har. Problemet er at de andre som jobber der enten har dongeribukser. Enten vanlige lange eller trekvarte, eller noe i den lengden. Eller lange tightser med en litt lengre singlett eller noe annet under t-skjorten.  Jeg kan jo kanskje bare prøve shortsen. Siden det faktisk hørtes greit ut.

Men er det frekt å si til hun som «passer» på huset hvor jeg bor (ordner med oss leieboere osv) om at jeg aller helst ikke vil at hun skal passe hunden til sønnen? Eller jeg skal si det på en litt finere måte. Kanskje spørre om det ikke er noen andre som kan passe han. Jeg syns det er så tungt å ha han, hunden, her. Mest fordi jeg har vært redd for hunder mesteparten av livet mitt. Derfor bruker jeg lang tid på å bli kjent med hunder og klare å stole på dem. (Jeg har brukt hvertfall nærmere 3 år på det på hundene til daysis tante). Litt av grunnen til at jeg trekker meg mye unna hunden er at han ikke får skikkelige turer når han er hos oss. Jeg skulle gjerne ha gått ett par turer med han om dagen. Men jeg tør ikke, ikke enda iallfall.  Ikke mens jeg enda ikke stoler mer på han.

Det er litt synd, nå har han vært her i ca halvannen uke. Og jeg lager meg nesten ikke sikkelig middager mens han er her, jeg er knapt ute. Eller jeg er ute, men jeg kunne ha vært mer ute. Men det er mest fordi jeg vet han blir å ville hilse på meg (noe som er greit i utgangspunktet, men det blir så voldsomt fordi jeg trekker meg unna han. Og dermed blir han enda mer klengete og vil helse og da vil jeg enda mindre at han skal det. Det er en ond sirkel). Problemet er han når han ser at jeg skal ut, da begynner han å pistre og bjeffe og vil være med.  Så da er jeg ente oppe når jeg er hjemme, eller så er jeg ute så lenge jeg kan / orker før jeg drar hjem igjen. Det er så vidt jeg faktisk vasker klær når han er. Det gjør alt så vanskelig. Spesielt når jeg det ender opp med å hindre meg i å gå ekstraturer eller bare gå ut i det hele tatt. Eller i å forsøke det jeg vil iallefall prøve og lage sikkelig middager hver dag (eller nesten hver dag).

Jeg tror jeg må ta meg en prat med hun som passer huset. Men jeg skal vente til hunden er hentet. Jeg har begynt å si fra litt, og hun ser at jeg er mer usikker på han. Litt av problemet er at det har blitt værre for hver gang det jeg har bodd her i stedet for bedre. Det er så utrolig kjipt. Jeg vil kunne komme og gå som jeg vil når jeg bor her. Jeg ville vaske klær, bruke kjøkkenet og lage mat som jeg vil uten å være redd for han. Arg!

Advertisements

Posted 18. juli 2010 by IborgLisa in Div. poster

2 responses to “Haven’t meet you yet.

Subscribe to comments with RSS.

  1. Ikke vent! Si i fra med en gang, sånn kan du ikke ha det og hun må respekterer at du faktisk er redd og ikke klarer å føle deg trygg på den hunden. JO mer du går og er redd vil hunden merke det jo mer redd blir du og intens blir hunden! og værre blir det om du ikke gjør noe med det snart som mulig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: