Om det å ikke føle seg bra nok.

Det er sjelden jeg føler meg det. Bra nok altså. Ikke bra nok for å få jobb - selv om jeg kanskje hadde passet bra. Ikke har jeg erfaring innen f.eks butikk, og selv om jeg har søkt på noen slike jobber så har jeg ikke fått dem. Kanskje ikke så merkelig, siden de fleste kanskje vil ha folk med erfaring. Selv om det ikke står noe om det i annonsen (noen står det at man bør ha erfaring), og det har ikke jeg. Men hvordan skal jeg få det når ingen er villige til å gi meg det? Selvføgelig kan jeg finne meg en vikarjobb. Som innenfor helsevesenet - der de som regel trenger folk. Men etter å ha jobbet på demensavdeling på sykehjem, og fått dårlig erfaring derfra, så kjenner jeg ikke at jeg vil klare noe som helst innenfor dette. Uansett om det er på en annen plass.

Men jeg kjenner meg heller ikke godt nok når pappa maser. Om at jeg har høret noe, om at jeg må ta initiav. Selv om han kanskje ikke mener det som masing - som egentlig bare kjennes det ut som ren masing og ingenting annet.  Det får meg til å kjennes ut som jeg ikke er bra nok slik jeg er. Som om det er min - og bare min, feil at jeg ikke har jobb “skikkelig” jobb enda. På en måte så kunne jeg ha gjort noe. Jeg kunna ha meldt meg på vikar på slike plasser som mest sannsynelig hadde tatt knekken på meg.  Men som jeg da hadde tjent penger på.

Men uansett så kjenner jeg meg ikke bra nok slik jeg er. Kanskje det ubevisst sendes ut gjennom søknadene mine, og som er med på å gjøre det slik at jeg ikke får jobb.